Betydningen av islam

Alle verdensreligionene er blitt oppkalt enten etter sin stifter eller etter det samfunn eller den nasjon som den oppstod i. Kristendommen f.eks. har sitt navn fra profeten Jesus Kristus, buddhismen fra sin stifter Gautama Buddha, zarathustrismen etter sin stifter Zarathustra, og jødedommen – jødenes religion – har sitt navn etter stammen juda, som hørte hjemme i Judeas land, hvor jødenes religion oppstod. Det samme gjelder alle andre religioner unntatt islam, som er i den enestående situasjon at den ikke har noen slik forbindelse med noen bestemt person, eller land eller folk. Heller ikke er den et produkt av menneskelig bevissthet. Det er en universell religion, og dens mål er å skape og dyrke i mennesket den kvalitet og holdning som ligger i ordet islam.

Islam er faktisk et beskrivende ord. Enhver som svarer til denne beskrivelse, uansett hvilken rase, samfunn, land eller gruppe han måtte tilhøre, er en muslim. Ifølge Koranen (muslimenes hellige Bok) fantes der blant alle mennesker i alle tider noen gode og rettferdige mennesker som passet til denne beskrivelse, – og alle var de, og er de, muslimer (i egentlig forstand). Islam er et arabisk ord og innebærer undergivelse, hengivelse og lydighet. Som religion står islam for konsekvent undergivelse og lydighet overfor Gud.

Muslimens natur

Alle kan se at vi lever i et ordnet univers, og alt har sin bestemte plass i en stor plan. Månen, stjernene og alle himmellegemene er knyttet sammen i et storslagent system. De følger uforanderlige lover, og gjør ikke det minste avvik fra sine bestemte baner. På samme måte er alt i verden, fra det minste svirrende elektron til de storslagne stjernetåker, bundet av sine egne lover. Masse, energi og liv, alt lyder sine lover, vokser og forandrer seg og lever og dør i samsvar med disse lover. Også i den menneskelige verden er naturens lover av avgjørende betydning. Menneskets fødsel, oppvekst og liv er alt styrt av biologiske lover. Han får sitt underhold av naturen i samsvar med en uforanderlig lov. Alle organer i hans legeme, fra det fineste vev til hjerte og hjerne, styres av de lover som er laget for dem. Kort sagt, vi lever i et lovstyrt univers, og alt som der er følger den kurs som er stukket ut for det.

Denne maktfylte, altgjennomtrengende lov, som styrer alt, og som omfatter hele universet fra det minste støvkorn til de store stjernetåker i himmelrommet, – denne lov er Guds lov, loven til Han som er Skaperen og den som hersker over universet. Slik som hele skaperverket adlyder Guds lov, slik følger hele universet, bokstavelig talt, islams religion. For islam betyr ikke noe annet enn lydighet og undergivelse under Gud, universets Herre. Solen, månen, jorden og alle andre himmellegemer er derfor «muslimer» der de adlyder Gud ved å følge Hans lover. Selv et menneske som nekter å tro på Gud, eller gir sin tilbedelse til en annen enn Gud, er nødvendigvis i denne forstand «muslim» så langt det gjelder hans fysiske eksistens. Gjennom hele livet, fra fosterstadiet til kroppens oppløsning i jorden etter døden, følger alt vev i muskler og lemmer den kurs og det mønster som er foreskrevet i Guds lov. Selv tungen, som på grunn av uvitenhet kan tale for å fornekte Gud eller erkjenne mange guder, er i sin egentlige natur «muslim».

Hodet, som han i overmot bøyer for andre utenom Gud, er født «muslim». Hjertet, som på grunn av mangel på sann kunnskap viser kjærlighet og ærbødighet for andre guddommer, er «muslim» i sin intuisjon. Disse er alle lydige overfor den guddommelige lov, og deres funksjoner og bevegelser styres av det denne lov krever.

La oss nå se på situasjonen fra en annen synsvinkel. Mennesket er slik laget at det fins to atskilte sfærer for hans aktivitet. Den ene er den sfære hvor han finner seg selv fullt ut bestemt av guddommelig lov. Som andre skapninger er han fullstendig underlagt de fysiske lover i naturen, og må følge dem. Men der er en annen sfære hvor han utfolder seg. Han er gitt fornuft og intellekt. Han har evnen til å tenke, og han har dømmekraft. Han kan velge og forkaste, godkjenne eller ikke godkjenne. Det står ham fritt å velge den kurs i livet som han vil. Han kan slutte seg til hvilken som helst tro, og leve etter den ideologi som passer ham. Han kan forme sitt eget atferdsmønster, eller legge til grunn et som er formulert av andre. Ulik andre skapninger har han tankens frihet, frihet til valg og handling. Kort sagt, mennesket er tildelt en fri vilje.

Begge disse aspekter eksisterer side ved side i menneskets liv. I det første er han som alle andre skapninger en født «muslim», som uten avvik følger Guds orden, og dette må han fortsette å være. Hva det annet aspekt angår så står det ham fritt å bli eller ikke bli en muslim. På denne måten utøver et menneske den frihet som deler menneskeheten i to grupper, troende og ikke-troende. Det menneske som velger å anerkjenne sin Skaper godtar Ham som sin virkelige Herre, og ærlig og med omhu gir han seg inn under Hans lover og pålegg, og følger Hans bud. Han har satt kronen på sin islam ved bevisst å beslutte å adlyde Gud på det området hvor han er gitt fritt valg. Han er en fullstendig muslim: at han overgir hele sin personlighet til Guds vilje er islam, og ikke noe annet enn islam.

Han har nå bevisst undergitt seg Ham som han tidligere bare ubevisst hadde adlydt. Han har nå ved fri vilje tilbudt lydighet til den Herre som han allerede skyldte lydighet, enten han ville eller ikke. Hans kunnskap er nå virkelig, for han har erkjent Den Eksistens som har gitt ham evnen til å lære og til å vite. Nå er hans fornuft og hans vurderingsevne kommet på rett kjøl, for han har rettelig besluttet å adlyde Den Eksistens som har gitt ham evnen til å tenke og vurdere. Hans tunge taler også sant, for den uttrykker troen på den Herre som gav den evnen til å tale. Hele hans eksistens er nå innesluttet i sannheten, for i alle livets sfærer adlyder han frivillig så vel som ufrivillig den ene Guds lover – adlyder universets Herre. Nå har han fred med hele universet for han tilber Ham som hele universet tilber. Et slikt menneske er Guds representant og forvalter på jorden. Hele jorden er for ham, og han er for Gud.

Vantroens natur

I motsetning til det mennesket vi har beskrevet ovenfor så fins der en annen mennesketype, som skjønt han er født muslim, og ubevisst forblir en muslim gjennom hele sitt liv, likevel ikke bruker sin fornuft, sitt intellekt og sin intuisjon slik at han erkjenner sin Herre og Skaper, og misbruker sin frihet til valg ved å velge å fornekte Ham. Et slikt menneske blir en vantro, i islamsk språk er han en kafir.

Kufr betyr bokstavelig å dekke eller å skjule. Den mann som fornekter Gud kalles en kafir (skjuler). Det han skjuler ved sin vantro er det som bor i hans natur og som er nedlagt i hans egen sjel, for hans natur er instinktmessig gjennomsyret av «islam». Hele hans kropp funksjonerer i lydighet for dette instinkt. Alle partikler i tilværelsen, levende eller døde, funksjonerer i samsvar med «islam», og oppfyller den oppgave som de er tildelt. Men visjonen hos dette mennesket er uklar, hans intellekt er tåkelagt, og han er ute av stand til å se det innlysende. Hans egen natur er skjult for hans øyne, og han tenker og handler uten å ta det minste hensyn til den. Virkeligheten er blitt fremmed for ham, og han famler i mørket. Dette er den natur vi tillegger kufr.

Kufr er en form for uvitenhet, eller bedre, det er uvitenhet. Og hvilken uvitenhet kan være større enn uvitenheten om Gud, Skaperen, universets Herre? Et menneske kan skue utover det veldige naturens panorama, denne ypperlige mekanisme som arbeider uten opprør, det storslagne mønster som er synlig i alle skapelsens aspekter – han ser dette store maskineri, men han vet ingenting om dets Opphavsmann og Styrer. Han vet hvilken vidunderlig organisme kroppen hans er, men han er ute av stand til å gripe den Makt som har skapt den, den store Tekniker som har planlagt og fremstilt den, Skaperen som har gjort et enestående levende vesen av bare livløs materie, – kullstoff, kalsium, natrium og lignende. Han er vitne til en storslagen plan i universet, men han er ute av stand til å se Planleggeren bak det hele. Han ser stor skjønnhet og harmoni i dens utfoldelse, men han ser ikke Skaperen. Han ser naturens vidunderlige utforming, men han ser ikke Formgiveren. Hvordan kan et menneske som er så blind overfor virkeligheten nærme seg sann kunnskap? Hvordan kan en som har gått galt fra starten av nå det rette bestemmelsessted? Han vil aldri finne nøkkelen til virkeligheten. Den rette vei vil forbli skjult for ham, og hva han enn presterer av vitenskap og kunst så vil han aldri være i stand til å nå sannhet og visdom. Han vil fortsette å famle i uvitenhetens mørke.

Og ikke bare det, kufr er et tyranni, det verste av alle tyrannier. Og hva er så et «tyranni»? Det er en urettmessig bruk av tvang og makt. Det er når du tvinger noen til å handle urettferdig eller mot sin egen natur, mot sin virkelige vilje og sin iboende holdning.

Vi ser at alt som er i universet adlyder Gud, Skaperen. Å adlyde, å leve i overensstemmelse med Hans vilje og Hans lov, eller for å si det mer presist, å være en muslim, er innplantet i alle tings natur. Gud har gitt menneskene makt over alle ting, men det påligger dem at den skal brukes for å oppfylle Hans vilje, og ikke til andre formål. Enhver som er ulydig mot Gud og henfaller til kufr gjør den største urett. For han bruker kreftene i kropp og sjel til opprør mot tingenes orden, og blir et instrument i ulydighetens drama. Han bøyer hodet for andre guddommer enn Gud, og gir sitt hjerte, sin kjærlighet, ærbødighet og respekt til andre makter, idet han ser bort fra den instinktive tilskyndelse hos disse organer. Han bruker sine egne krefter, og sin makt over alle ting som han har disposisjon over, mot Guds uttrykkelige vilje, og skaper dermed et tyranniets herredømme.

Fins der vel større urettferdighet, tyranni og ondskap enn det dette menneske fremviser, som utnytter og misbruker alt under solen, og samvittighetsløst tvinger alt i en retning som er imot natur og rettferd? Kufr er ikke bare tyranni, det er opprør, utakknemlighet og vantro. Når alt kommer til alt, hva er menneskets virkelige situasjon? Hvorfra kommer dets makt og dets evne til å herske? Er det det selv som har skapt dets bevissthet, dets hjerte, dets sjel og andre organer i legemet, eller er de skapt av Gud? Har det selv skapt universet og alt som der er, eller er det skapt av Gud? Hvem har stilt krefter og energier til menneskets rådighet, mennesket eller Gud? Hvis alt er skapt av Gud, og av Gud alene, hvem tilhører da alt? Hvem er den rette Herre? Det er Gud og ingen annen. Og hvis Gud er Skaperen, Herren og Kongen, fins der da noen større opprører enn det menneske som bruker Guds skapelse mot Hans egne påbud, som lar sin bevissthet tenke tanker mot Gud, og huser tanker i sitt hjerte mot Ham, og som bruker det som står til hans rådighet mot Kongens vilje. Hvis en tjener forråder sin herre vil man anse ham som troløs. Hvis en offiser ikke er lojal mot staten, stempler vi ham som forræder eller frafallen. Hvis et menneske bedrar sin velgjører har vi ingen betenkeligheter ved å fordømme ham som utakknemlig. Men slike handlinger kan ikke engang et stykke på vei sammenlignes med det en vantro gjør ved sin kufr.

Alt et menneske har og alt han bruker for å tjene andre er en gave fra Gud. Den største forpliktelse et menneske har på jorden er overfor sine foreldre. Hvem har lagt kjærligheten til barn i foreldres hjerter? Hvem har nedlagt i en mor viljen og evnen til å die og oppfostre sine barn? Hvem har gjort foreldre slik at de bruker alle ressurser de har for sine barns velferd? Litt ettertanke vil avsløre at Gud er menneskets største velgjører. Han er dets Skaper, Herre, Underholder, Opprettholder, så vel som Konge og øverste Herre. Så hva kan være større forræderi, utakknemlighet og opprør enn kufr, der et menneske fornekter, og er ulydig mot, sin virkelige Herre og Konge?

Tro bare ikke at mennesket ved å begå kufr kan gjøre den Allmektige Gud den minste skade. Et ubetydelig fnugg på overflaten av en liten klode i dette grenseløse univers, det er hva mennesket er. Hvilken skade kan vel han gjøre universets Herre, Ham hvis herredømme er så uendelig stort at vi ennå ikke har vært i stand til å finne dets grenser, selv ikke med hjelp av de sterkeste teleskoper, hvis makt er så stor at myriader av himmellegemer, lik jorden, månen, solen og stjernene svirrer rundt som små kuler på Hans bud, hvis rikdom er så grenseløs at Han er den eneste Herre over hele universet, som sørger for alle og som ikke trenger noen til å sørge for seg? Menneskets opprør mot Ham kan ikke gjøre Ham den ringeste skade. På den annen side, ved sin ulydighet er mennesket selv på veien mot ruin og vanære.

En uunngåelig konsekvens av dette opprør og denne fornektelse av virkeligheten er at man mislykkes når det gjelder livets fundamentale og høyeste idealer. En slik opprører vil aldri finne tråden til kunnskap og utsyn. En kunnskap som ikke åpenbarer sin egen Skaper kan ikke åpenbare sannhet. Et slikt menneskes intellekt og fornuft er alltid på villstrå, for fornuft som gjør feil når det gjelder sin egen Skaper kan ikke lyse opp livets vei.

Et slikt menneske vil mislykkes i alle livets anliggender. Hans moral, hans borgerlige og sosiale liv, hans innsats for levemåte og familieliv, kort sagt, hele hans eksistens vil være utilfredsstillende. Han vil bare spre forvirring og uorden. Han vil uten det ringeste samvittighetsnag utgyte blod, gjøre vold mot andre menneskers rettigheter, og i det hele tatt opptre destruktivt. Hans forvridde tankegang og ambisjoner og hans uklare utsyn, hans fordreide verdiskala og hans onde utfoldelse vil gjøre livet bittert for ham og alle omkring ham.

Et slikt menneske vil ødelegge roen og verdigheten i livet på jorden. Og i det neste liv vil han bli holdt ansvarlig for de forbrytelser han har begått mot sin natur. Hvert organ i hans kropp – hjerne, øyne, nese, hender og føtter – vil klage over den urett og grusomhet han har trukket dem ut i. Alt vev i hans vesen vil fordømme ham hos Gud, rettferdighetens kilde, som vil straffe ham slik han fortjener. Dette er den vanærende konsekvens av kufr. Den fører inn i den mislykkedes blindgate, både i dette liv og det kommende.

Islams velsignelser

Dette var det onde og det tapsbringende ved kufr. La oss nå se på noen av islams velsignelser.

Vi finner i verden rundt oss og i det lille kongedømme vi selv representerer utallige manifestasjoner av Guds guddommelige makt. Dette storslåtte univers, som uopphørlig fungerer med uovertruffen orden og i samsvar med uforanderlige lover, er i seg selv et vitne for det faktum at dets Planlegger, Skaper og Styrer er en Allmektig Eksistens med ubegrenset makt, kunnskap og ressurser, en Eksistens med perfekt visdom, som ingenting i universet våger å vise ulydighet. Det ligger i menneskets egen natur som i alle andre ting i universet å adlyde Ham.

Ved siden av å gi mennesket evne til å erverve kunnskap, evne til å tenke og reflektere, og evne til å skille rett fra urett, har Gud gitt ham en viss frihet i vilje og handling. I denne frihet ligger menneskets prøvelse. Hans kunnskap, hans visdom, hans vurderingsevne og hans frihet i vilje og handling blir alle satt på prøve. Mennesket er ikke pålagt å følge noe bestemt handlingsmønster, for ved tvang ville selve hensikten med prøvelsen bli undergravd. Hvis noen på en eksamen blir tvunget til å gi et bestemt svar på et bestemt spørsmål, så ville ikke eksamenen ha noen som helst verdi. Ens standard kan bare bedømmes skikkelig hvis man har adgang til å besvare spørsmålene fritt, i samsvar med sin egen kunnskap og forståelse. Hvis svaret er korrekt, står man, hvis det er galt, fører det til stryk, og stryk vil sperre veien videre frem.

Den situasjon mennesket står overfor ligner på dette. Gud har gitt ham viljens frihet og handlingens frihet, slik at han kan velge den holdning til livet han selv foretrekker og anser riktig for ham selv: islam eller kufr.

Riktig bruk av kunnskap og intellekt fører et menneske til å erkjenne sin Skaper, finne ro i tro på Ham; og selv om han ikke er under tvang til å handle slik, så velger han lydighetens vei overfor Ham. Han forstår både sin egen natur og de lover og realiteter som behersker naturen, og til tross for at han har makt og frihet til å velge den kurs han vil, sa tar han lojalitetens og lydighetens vei til Gud, til Skaperen. Han består sin prøve fordi han har brukt sitt intellekt og alle andre egenskaper på rett måte. Han bruker sine øyne til å se virkeligheten, sine ører til å lytte til sannheten, og sin bevissthet til å forme riktige meninger. Han legger sitt hjerte og sin sjel i å følge den rette vei han på denne måten har valgt. Han velger sannheten, ser virkeligheten, og underkaster seg villig og med glede sin Herre og Mester. Han er intelligent, sannferdig og pliktoppfyllende, for han har foretrukket lys fremfor mørke. Derfor beviser han ved sin fremferd at han ikke bare er en søker etter sannhet, men at han kjenner den og dyrker den. Et slikt menneske er på rett vei, og er bestemt til å lykkes i denne verden og i den kommende.

Et slikt menneske vil alltid velge den rette vei på alle områder av kunnskap og handling. Det menneske som kjenner Gud med alle hans egenskaper kjenner virkelighetens begynnelse så vel som dens endelige mål. Han kan aldri ledes på villstrå, for hans første steg er på rett vei, og han er sikker på retningen og bestemmelsesstedet for sin reise i livet. Han vil tenke over universets hemmeligheter, og vil forsøke å nå til bunns i naturens mysterier, men han vil ikke miste veien i skyer av tvil og skepsis. For hans vei er opplyst av en guddommelig visjon, og hvert steg fremover vil bli i riktig retning. I vitenskapen vil han forsøke å lære naturens lover og avdekke jordens skjulte skatter til menneskehetens fremgang. Han vil gjøre sitt beste for å utforske alle veier til kunnskap og makt, og for å beherske alt som eksisterer i himmelrommet og på jorden til menneskehetens beste.

På ethvert trinn i hans forskning vil hans gudsbevissthet redde ham fra å gjøre en ond og ødeleggende bruk av vitenskapen og den vitenskapelige metode. Han vil aldri tenke på seg selv som herre over alle disse ting, aldri skryte av at han er naturens erobrer og tillegge seg selv guddommelig herskermakt, eller nære den ambisjon at han kan snu opp ned på hele verden, gjøre seg til herre over alle mennesker og skaffe seg makt over alt og alle ved gode eller forkastelige midler. En slik holdning av opprør og tross kan aldri finnes hos en islamtroende vitenskapsmann; bare en kafir vitenskapsmann kan falle som offer for slike illusjoner, og ved å underkaste seg dem, utsetter han hele menneskeheten for trusselen om fullstendig ødeleggelse og utslettelse.

En islamtroende vitenskapsmann vil derimot opptre på en helt annen måte. Jo større innsikt han har i vitenskapens verden desto større blir hans tro på Gud, og han vil bøye sitt hode for Ham i takknemlighet. Han vil ha den innstilling at når hans Herre har velsignet ham med større makt og kunnskap, så må han bruke dette til sitt eget og til menneskehetens beste. I stedet for arroganse vil der finnes ydmykhet. I stedet for en rus av maktfølelse vil der være en sterk erkjennelse av behovet for å tjene menneskeheten. Hans frihet vil ikke være tøylesløs. Han vil bli ledet av moralens grunnsetninger og guddommelig åpenbaring. Derfor vil vitenskap i hans hender ikke være et ødeleggende instrument, men bli et redskap for menneskers velferd og for moralsk gjenreising. På denne måte vil han uttrykke sin takknemlighet overfor sin Herre for de gaver og velsignelser Han har skjenket ham.

På samme måte, i historie, økonomi, politikk, lovgivning og andre grener av kunst og vitenskap vil en islamtroende på ingen måte ligge etter en kafir når det gjelder innsats og forskning, men deres synsvinkler, og følgelig deres arbeidsmåter, vil være helt forskjellige. En islamtroende vil studere enhver gren av vitenskap og dens sanne perspektiv. Han vil anstrenge seg for å nå rette konklusjoner.

I historie vil han trekke de riktige konklusjoner av menneskets tidligere erfaringer, og han vil avdekke de sanne årsaker til at sivilisasjoner oppstår og går til grunne. Han vil forsøke å dra nytte av det som var godt og riktig i fortiden, og vil omhyggelig unngå alt som førte til nedgang og fall for nasjonene. I politikken vil hans eneste mål være å anstrenge seg for å skape en politikk hvor fred, rettferd, brorskap og godhet hersker, hvor mennesket er menneskets bror og respekterer ham som menneske, hvor det ikke er plass for utbytting og slaveri, hvor individets rettigheter er respektert, og hvor statens makt blir sett på som et hellig tillitsverv fra Gud og brukes for alles felles velferd. Når det gjelder loven vil en islamtroende anstrenge seg for å gjøre den til et sant uttrykk for rettferdighet, og en virkelig beskytter av alles rettigheter, særlig de svakes. Han vil påse at alle får den andel som tilkommer dem, og at urett og undertrykkelse ikke påføres noen. Han vil respektere loven og få andre til å respektere den, og vil påse at den blir administrert på en riktig måte.

En islamtroendes liv vil alltid være fylt av tanken på Gud, fromhet, rettskaffenhet og sannferdighet. Han vil leve i den tro at Gud alene er Herre over alt, og at alt hva han og andre mennesker eier er en gave fra Gud. Den makt han utøver er bare et tillitsverv fra Gud, og den frihet han er gitt må ikke brukes på en tilfeldig måte. Det er i hans egen interesse å bruke den i samsvar med Guds vilje. Han vil alltid ha for øye at en dag vil han vende tilbake til Herren, og avlegge regnskap for hele sitt liv. Følelsen av regnskapsplikt vil alltid forbli i hans bevissthet, og han vil aldri opptre uansvarlig.

Tenk på den moralske kvalitet hos et menneske som lever med denne mentale holdningen. Hans liv vil bli et liv i renhet og fromhet, kjærlighet og omsorg for sine neste. Han vil være en velsignelse for menneskeheten. Hans tanke vil ikke være forurenset av onde tanker og forvridde ambisjoner. Han vil avstå fra å se ondt og høre ondt, og gjøre ondt. Han vil passe sin tunge og aldri si et løgnens ord. Han vil tjene til livets opphold ved rettskafne og redelige midler, og vil heller sulte enn å spise mat som er skaffet til veie på urett måte, ved utbytting og urettferdighet. Han vil aldri ta del i noen form for undertrykkelse eller vold mot menneskelig liv og ære. Han vil aldri kapitulere for det onde, hva det enn måtte koste å stå imot. Han vil være legemliggjørelsen av godhet og edelhet, og vil forsvare det som er rett og sant selv om det koster ham livet. Et slikt menneske vil være en kraft å regne med. Han må vinne frem.

Han vil bli høyt æret og respektert. Hvordan kan fornedrelse overgå et menneske som ikke vil bøye sitt hode for noen, unntatt Gud Den Allmektige, universets Herre? Ingen har større kraft enn ham, for han frykter ingen unntatt Gud, og søker ikke gaver fra noen unntatt Ham. Hvilken makt kan få ham til å vike av fra den rette vei? Hvilken religion kan kjøpe hans tro? Hvilken påvirkning kan forme hans bevissthet? Hvilken makt kan fa ham til å opptre slik han ikke ønsker?

Han vil være det rikeste menneske. Ingen i verden kan være rikere og mer uavhengig enn ham, for han vil leve et liv i strenghet mot seg selv og i tilfredshet. Han vil ikke ligge under for følelsene, inngår ingen kompromisser, er aldri grådig. Han vil være tilfreds med det han tjener ærlig og redelig, og hva som enn tilbys ham av rikdom som er skaffet på urett vis så vil han ikke en gang se på det. Han vil ha fred og tilfredshet i hjertet, og hva kan vel være en større rikdom enn dette?

Han vil være respektert, populær og avholdt. Ingen kan være mer verdt å bli avholdt enn ham, for han lever sitt liv i godgjørenhet og velvilje. Han vil være rettferdig overfor alle, utføre sine plikter på en redelig måte og arbeide for å gjøre godt for andre. Menneskenes hjerter vil naturlig nok bli trukket mot ham.

Ingen kan være mer pålitelig enn han. For han vil aldri forråde den tillit som er vist ham, og han vil aldri vike av fra rettferdighetens vei. Han vil holde sitt ord og være likefrem og ærlig i sin fremferd. Han vil være redelig og rettferdig i alle sine anliggender, for han vet at Gud ser alt. Ord kan ikke beskrive den anseelse og godvilje som et slikt menneske er gjenstand for. Finnes der vel noen som ikke vil ha tillit til ham? Slik er en islamtroendes liv og karakter.

Hvis man forstår den islamtroendes sanne karakter, vil man være overbevist om at han ikke kan leve i fornedrelse og undertrykkelse. Han må vinne frem, og ingen makt på jorden kan imponere ham. For islam gir ham kvaliteter som ikke kan fjernes fra ham.

Og etter å ha levd et respektabelt og rettskaffent liv på denne jord vil han vende tilbake til sin Skaper, som vil øse over ham sine beste velsignelser, for han vil ha utført sine plikter på en dyktig måte, ha utført sin oppgave på en vellykket måte, og kommer fra sin prøve med triumf. Det går ham godt i denne verden, og i den kommende vil han leve i evig fred, glede og lykksalighet.

Dette er islam, den naturlige religion for mennesket, religionen som ikke er forbundet med person eller folk, tid eller sted. Denne menneskets religion er i samsvar med naturen. I alle tidsepoker, i alle land og blant alle folk har mennesker som kjente Gud og elsket sannhet trodd og levd etter nettopp denne religion. For så vidt var de alle muslimer, uansett om de ikke kalte sin livsstil islam. Hvilket navn den enn hadde så er det islam, og intet annet enn islam.

Denne teksten er skrevet av Maulana Abul Ala Maududi, og oversatt til norsk av Einar Berg.

Oversettelsen er utgitt av Islamic Cultural Centre Norway og nettversjonen er publisert av FinnIslam, med deres samtykke.