Hvordan bedømme rett og galt

Det er noen ting som kalles universale fordi så å si alle vil være enige om disse tingene. Eksempelvis; en del av noe, er mindre enn hele. Det at en del av en ting er mindre enn hele den tingen, er en universal ide som alle aksepterer. Et annet eksempel er at noe kommer ikke fra intet. Et tredje eksempel er at orden oppstår ikke spontant fra kaos. Et fjerde eksempel kan være at vi kan ikke ha en firkantet sirkel. Enten er det en sirkel, eller så er det en firkant. Man kan ha en firkant i en sirkel, eller omvendt, men man kan ikke ha en sirkel som er firkantet. Dette er sunn fornuft, og alle med sunn fornuft vil si seg enige i dette.

Når vi skal foreta oss et valg vil vi automatisk bruke fornuft til å ta avgjørelsen. Om du for eksempel er sulten og har et kjøleskap foran deg og en søppelbøtte, vil du ikke gå til søppelbøtten for å se etter mat som første alternativ. Forestill deg at en mann i fengselsuniform med håndjern dukket opp på døren din. Denne mannen sa at han jobber for elektrisitetsleverandøren din, og ba deg om å slippe inn i huset for å sjekke om strømmen fungerer som den skal. Ville du sluppet ham inn? Hadde du brukt fornuften, ville du ikke sluppet inn en slik mann i ditt hjem. Selv hvis en person som så troverdig ut hadde dukket opp på døren din, ville du bedt om å få se en form for legitimasjon som bekreftet at vedkommende faktisk jobber for selskapet du abonnerer på.

Den samme fornuft vi bruker til enhver tid for å ta avgjørelser gjennom livet, må vi også bruke når vi snakker om det store spørsmålet om Gud. Riktig nok er vårt intellekt veldig begrenset og ikke i stand til å forstå alt, men det å komplett avvise fornuft og rasjonell tankegang på dette grunnlaget vil ikke føre noen vei. Det vil kun føre til selvmotsigelser, og blind tro på konsepter vi i realiteten ville avvist om de faktisk påvirket hverdagen vår. Du ville for eksempel i praksis ikke søkt etter mat i søppeldunken om kjøleskapet stod foran deg, selv om man i teorien kan tro på at det kan ligge bedre mat i en uåpnet søppeldunk på lik linje med et uåpnet kjøleskap. Så når vi er konsekvente i å bruke fornuft når vi tar stilling til spørsmålene i livet som vi kan oppleve at påvirker oss, må vi også være konsekvente og bruke samme fornuft når vi tar stilling til et av de største spørsmålene menneskeheten har stått overfor gjennom tidene, selv om vi ikke skulle innse at dette spørsmålet også vil påvirke oss. Vi må bruke fornuft til å vurdere om det finnes en skaper av universet, og til å gjenkjenne kilder og troverdige budbringere av informasjon.

Anerkjenne vår eksistens

For å unngå å svare på spørsmålet om Guds eksistens vil noen dele en tanke om at det kan hende at vår eksistens kun er en illusjon eller at vi kun lever i en drøm. Dette er et vagt utsagn som ikke kan bevises og som i virkeligheten ingen forholder seg til. Om man skulle basere livet sitt på at alt muligens bare er en drøm, ville man ikke ha brukt tid på ting man ikke liker. Folk flest ville ikke orket å slite seg gjennom skolen, dra på jobb, eller i det hele tatt gjøre noe som helst som ikke føles kult ut der og da. Det faktum at vi faktisk lever gjennom livet i troen om at dette er virkelig, gir oss ingen grunn til å unngå spørsmålet om Guds eksistens basert på dette argumentet.

Hvorfor eksisterer noe nå da det før var intet?

I følge kosmologien ble universet til for ca. 14 milliarder år siden, gjennom den kosmiske hendelsen kjent som Big Bang. Hvis du har tvil ved dette kan du lese «Har universet en begynnelse?». Det aller første spørsmålet man bør reflektere over er: Hvorfor eksisterer noe som helst fremfor intet? Dette krever en forklaring. At universet kom til eksistens var ikke en nødvendighet fordi det en gang ikke eksisterte, så hvorfor skal det ha kommet til eksistens? Det logiske er at fordi det før var absolutt intet, så ville det nå også være absolutt intet, med mindre det ligger til grunn en årsak for det motsatte. Siden det nå eksisterer «noe», krever det en forklaring.

Hvem ligger bevisbyrden på?

Når spørsmålet om Guds eksistens diskuteres er det ofte forventet at bevisbyrden ligger på de som hevder at det finnes en skaper av universet, hvilket er feil. Menneskehetens historie bevitner at alt som begynner å eksistere, har en årsak. Fordi universet begynte å eksistere, må det også ha en årsak. Dermed vil bevisbyrden ligge på den part som hevder det motsatte av det all forskning, menneskets erfaring og historie tilsier. Når all vår erfaring og observasjon lærer oss at det som begynner å eksistere har en årsak, må den som hevder at universets opphav ikke har en årsak, bevise det.

Noen kan hevde at i kvantevakuum kan noe oppstå fra det som noen fysikere betegner som «intet». Dette er et misvisende utsagn som er adressert i et senere avsnitt, men selv for argumentets skyld, så ville dette være én erfaring mot all annen erfaring mennesket kan dokumentere. Dermed vil bevisbyrden fortsatt ligge på de som hevder at universet ikke har en skaper.

Det er umulig å bevise at universet ikke har en årsak, da denne årsaken ikke er observerbar. Dette faktumet er i realiteten nok bevis for å innta posisjonen om at det må finnes en skaper, fordi alt som har kommet til eksistens har en årsak. Men selv om troen på en skaper er det logiske utgangspunktet, kan vi for argumentets skyld i tillegg legge frem bevis for at dette er det eneste mulige alternativet.

Tre alternativer for universets opphav

Koranen sier (oversettelse av betydningen): «Ble de skapt av intet, eller var de selv skaperne? Skapte de himlene og jorden? Nei, de er ikke sikre.»^[1] Det finnes tre alternative svar på spørsmålet om universets opphav: 

1. Universet kom til eksistens fra intet.
2. Universet skapte seg selv.
3. Noe eller noen forårsaket universets eksistens. 

Det er i realiteten kun disse tre alternativene. Om man prøver å frembringe andre forklaringer på universets opphav, vil det samme spørsmålet kunne stilles og man sitter igjen med de samme tre alternativene. Om noen f.eks. sier at universet utviklet seg el., vil du sitte igjen med samme spørsmål om utviklingens opphav. Dersom to av disse alternativene kan bevises å være feil, og det tredje hverken kan bevises å være rett eller galt, må det tredje rasjonelt sett være riktig fordi universet eksisterer. Noen vil kanskje si at det kan være flere alternativer som vi ikke vet om. Svaret på dette er at det kan være informasjon om hva som helst i livet som vi ikke vet om, og det vi gjør da er å forholde oss til den informasjonen vi har. Vi kan ikke basere livene våre på potensiell kunnskap som muligens eksisterer, men vi ikke vet om. Anta at noen sa at det kan hende at vi i fremtiden oppdager at det å drikke vann fører til kreft. Du ville ikke sluttet å drikke vann fordi det kan hende at man får informasjon i fremtiden, basert på kun spekulasjon. Du ville forholdt deg til den informasjonen som er tilgjengelig. Det samme gjelder i tilfellet om universets opphav og de tre svaralternativene.

Kan universet ha kommet til eksistens fra intet?

Det første alternativet «Universet kom til eksistens fra intet» kan ikke være korrekt fordi historien har aldri vist at noe kommer fra intet. Vi har aldri opplevd at noe kan komme til eksistens fra absolutt ingenting, fordi ut av ingenting, kommer ingenting. Dette er et unektelig filosofisk prinsipp, som P. J. Zwart i sin publikasjon About Time forklarer: «Hvis det er noe vi finner utenkelig er det at noe kan oppstå fra ingenting.»^[2] Om noen sa til deg at en elefant oppstod fra intet rett utenfor huset ditt ville du ikke trodd på vedkommende. Om personen fortsatt insisterte ville du trodd vedkommende var gal. Om du så gikk ut døren for å sjekke om det var en elefant der, og du til og med så en elefant foran dine egne øyne, ville du aldri akseptert påstanden om at den oppstod fra intet. Du ville prøvd å rasjonalisere situasjonen og kanskje tenke at det var et sirkus i nærheten hvor den kunne ha rømmet fra. Du ville aldri akseptert påstanden om at den kom til eksistens fra intet fordi vår erfaring og historie forteller oss at dette ikke er mulig. Dersom du hadde funnet en sofistikert gjenstand du aldri har sett før eller vet hvor kommer fra, ville du rasjonelt sett ha antatt at den var laget av noen og ikke at den var et produkt av intet. Selv om du ikke visste hvem som produserte denne gjenstanden, ville gjenstandens eksistens, for deg være et bevis på eksistensen av gjenstandens skaper.

Noen kan hevde at i kvantevakuum kan noe oppstå fra det som noen fysikere betegner som «intet». Det er viktig å nevne at den virkelige forståelsen av «intet» ikke bør blandes med det «intet» som noen fysikere snakker om relatert til kvantefysikken. Å blande disse er misvisende fordi kvante er «noe». I kvanteteorien er vakuum et felt av energi som gjennomstrømmer hele universet. John Polkinghorne, en filosof av vitenskap, forklarer at kvantevakuumet «... er ikke ‘ingenting’, det er en strukturert og svært aktiv enhet.»^[3] Så noe kan ikke oppstå fra absolutt intet. Om du trenger en mer omfattende forklaring på dette med kvantevakuum, les «Motbeviser spontane hendelser i kvantevakuum Guds eksistens?»

Kan universet ha skapt seg selv?

Det andre alternativet som sier at «Universet skapte seg selv» kan ikke være korrekt fordi det å skape seg selv vil innebære å være i eksistens og ikke-eksistens samtidig. Det er en selvmotsigelse og en umulighet å både eksistere og ikke eksistere samtidig. For å gjøre det enkelt kan det sammenlignes med å føde seg selv. Enhver person som bruker en viss grad av fornuft vil være enig i at et menneske som ikke eksister hverken kan føde seg selv eller noen andre. Ideen om å føde seg selv er bare en ide som ikke har rot i virkeligheten. På samme måte er ideen om at universet skapte seg selv, kun ord som ikke har rot i virkeligheten.

Noe eller noen forårsaket universets eksistens

Det tredje alternativet som sier at «Noe eller noen forårsaket universets eksistens» kan ikke motbevises. Kun det faktum at det ikke kan motbevises er nok for den fornuftige person til å konkludere at ut i fra den informasjonen vi i dag har tilgjengelig, må dette være riktig eller i det minste mest sannsynligvis riktig, fordi vi vet at universet eksisterer og at det en gang kom til eksistens. Som nevnt tidligere, når vi kun har tre alternative svar og to av dem er bevist feil, og det tredje fortsatt står som et reelt alternativ, må det tredje være korrekt fordi det er det eneste alternativet igjen som forklarer universets opphav.

Ser universet ut som et resultat av en ulykke?

Det er mange flere bevis for at universets opphav best forklares med en skaper. Koranen sier (oversettelse av betydningen): «Og det er Han som spredte ut jorden og plasserte i den faste fjell og elver, og fra alle frukter lagde Han to i par. Han får natten til å dekke over dagen. Sannelig, i dette er tegn for folk som tenker etter.»^[4] Bare ved å reflektere over naturens skjønnhet, de forskjellige fantastiske dyrearter og hvor utrolig menneskets funksjoner er, bør man ha vansker med å tro at alt dette kan ha kommet til av seg selv. Ser vi videre på hvor fantastisk universet er, vil det virke svært usannsynlig at det kan være et resultat av en ulykke. Hvis en bombe eksploderte i en malingsfabrikk, kunne vi forvente å se et maleri som Mona Lisa oppstå som et resultat av denne eksplosjonen? Dersom en atombombe ble sluppet over Oslo, kunne vi forvente å se store bygninger oppstå av seg selv som et resultat av atombomben? Universet er mer fantastisk og komplisert enn Mona Lisa og Oslos bygninger, men allikevel vil man tro at det er et resultat av en tilfeldig eksplosjon. Det gir ikke mening. Det logiske er at det må være en designer bak dette utrolige kunstverk.

Universet er finjustert

Forskere har oppdaget at eksistensen av intelligent liv avhenger av en kompleks og delikat balanse av initialbetingelser som må være finjustert i en grad som er bokstavelig talt ubegripelig og uberegnelige. Når vi reflekterer over verdens natur, ser vi orden overalt, fra vannets syklus, til jordas bevegelse rundt solen. Nesten alt ved den grunnleggende strukturen av universet – f.eks. de grunnleggende lover og parametere for fysikk og den opprinnelige fordelingen av materie og energi – er balansert på en knivsegg for at liv skal kunne oppstå. Den eminente Princeton-fysikeren Freeman Dyson bemerker: «Det er mange [...] heldige ulykker i fysikk. Uten slike ulykker kunne ikke vann eksistere som væske, kjeder av karbonatomer kunne ikke dannet komplekse organiske molekyler, og hydrogenatomer kunne ikke dannet brytbare broer mellom molekyler.»^[5] Kort sagt, livet slik vi kjenner det ville ikke vært mulig.

Forskere kaller denne ekstraordinære balanseringen av fysikkens parametere og initialbetingelsene av universet; «finjusteringen av kosmos». Teoretisk fysiker og populærvitenskapelig forfatter, Paul Davies – hvis tidlige verk ikke var særlig sympatisk til teisme – hevder i forbindelse med den grunnleggende strukturen av universet at «inntrykk av design er overveldende».^[6]

Tilsvarende, i respons til den livstillatende finjusteringen av kjerneresonansene som er ansvarlig for oksygen- og karbonsyntesen i stjerner, erklærer den berømte astrofysikeren Sir Fred Hoyle at: «Jeg tror ikke at noen forskere som undersøkte beviset ville feilet i å trekke den slutningen at kjernefysikkens lover, har bevisst blitt designet når det gjelder konsekvensene de produserer inne i stjerner. Hvis det er slik, så har mine tilsynelatende tilfeldige innfall blitt en del av en klokt uttenkt plan. Hvis ikke så er vi tilbake igjen til en kolossal sekvens av ulykker.»^[7]

Fysikeren Stephen Hawking kommenterte følgende om universets orden: «det overveldende inntrykket er orden, desto mer vi finner ut om universet, desto mer ser vi at det er styrt av rasjonelle lover.»^[8] Denne observasjonen deles av det store flertallet av vitenskapsmenn.

Eksempler på universets finjustering

Det finnes mange eksempler på at universet er finjustert på en slik måte at hvis det hadde vært annerledes på mikronivå ville liv på jorden vært umulig. Her følger noen få eksempler:

1. Hvis den initiale eksplosjonen av Big Bang hadde vært annerledes i styrke med så lite som én del i 10⁶⁰, ville universet ha enten raskt kollapset tilbake på seg selv, eller ekspandert altfor raskt til at stjerner kunne dannes. I begge tilfeller ville liv være umulig.^[9] Som John Jefferson Davis påpeker; en nøyaktighet på én del i 10⁶⁰ kan sammenlignes med å avfyre en kule mot en blink på én tomme som ligger på den andre siden av det observerbare universet, tjue milliarder lysår unna, og treffe målet.^[10]
   
   
2. Den kjente astrofysikeren Stephen Hawking sier: «Hvis ekspansjonsraten ett sekund etter Big Bang hadde vært kun en hundre-tusen-million-million-del langsommere, ville universet ha re-kollapset før det noensinne nådde sin nåværende størrelse.»^[11]
   
   
3. Beregninger indikerer at hvis den sterke kjernekraften, kraften som binder protoner og nøytroner sammen i et atom, hadde vært sterkere eller svakere med så lite som 5%, ville liv være umulig.^[12]
   
   
4. Hvis nøytronet ikke var omtrent 1,001 ganger massen av protonet, ville alle protoner ha desintegrert til nøytroner eller alle nøytroner ville ha desintegrert til protoner og således ville ikke liv være mulig.^[13]
   
   
5. Hvis den elektromagnetiske kraften var litt sterkere eller svakere, ville liv være umulig, pga. en rekke forskjellige årsaker.^[14]
   
   
6. Fysikeren P. C. W. Davies har beregnet at en endring i styrken av tyngdekraften eller den svake kjernekraften med bare én del i 10¹⁰⁰ ville ha forhindret et livstillatende univers.^[15]
   
   
7. Den kosmologiske konstanten som driver inflasjonen av universet, og som er ansvarlig for den nylig oppdagede akselerasjonen av universets ekspansjon, er uforklarlig finjustert til rundt én del i 10¹²⁰.^[16]
   
   
8. Den matematiske fysikeren og professor ved Universitetet i Oxford, Roger Penrose, har beregnet at oddsen for at Big Bangs lave entropitilstand eksisterer ved en tilfeldighet, er i størrelsesorden én av 10^10(123). Penrose kommenterer: «Jeg kan ikke engang huske å ha sett noe som helst annet i fysikk hvor dets nøyaktighet er kjent for å nærme seg, selv ikke på langt nær, et tall som én av 10^10(123).»^[17]

I tillegg til å se på disse nevnte eksemplene er det viktig å bemerke at det ikke bare er hver eneste konstant eller kvantitet som må være utsøkt finjustert; deres ratioer til hverandre må også være finjustert. Så usannsynlighet er multiplisert med usannsynlighet, og igjen multiplisert med usannsynlighet, til våre sinn er fylt med uforståelige tall.

Kan finjusteringen ha skjedd av seg selv?

Siden universet er finjustert på en slik utrolig måte er det naturlig å stille spørsmål ved hvordan denne finjusteringen kan ha forekommet. Robin Collins med doktorgrad i fysikk fra Universitetet i Texas ved Austin, og doktorgrad i filosofi fra Universitetet i Notre Dame, sier: «Man kan tenke på hver forekomst av finjustering som en radiotuner: med mindre alle innstillingene er satt nøyaktig korrekt, ville liv være umulig. Man kan også tenke på initialbetingelsene av universet og de grunnleggende parameterne av fysikk, som en dartskive som fyller hele galaksen, og vilkårene som er nødvendige for liv å eksistere, som en liten 30cm bred blink: med mindre pilen traff blinken, ville liv være umulig. Det faktum at innstillingene er perfekt satt, eller at pilen har truffet blinken, tyder sterkt på at noen justerte innstillingene eller siktet pilen. For det virker enormt usannsynlig at et slikt sammentreff kunne ha forekommet ved en tilfeldighet.»^[18]

Abraham Cressy Morrison, en amerikansk kjemiker og tidligere president av New York Academy of Sciences, skrev: «Anta at du legger ti mynter i lomma, markert med et tall fra én til ti, og rister godt. Prøv nå å ta de ut i en rekkefølge fra én til ti, ved å legge mynten tilbake hver gang, og riste alle på nytt. Matematisk sett vet vi at sjansen for å trekke nummer én først er én av ti; for å trekke én og to etter hverandre, er én av 100; for å trekke én, to og tre etter hverandre er én av 1000, og så videre. Sjansen for å trekke alle, fra nummer én til nummer ti i rekkefølge, ville nådd det utrolige tallet én av ti milliarder. Med samme resonnement er så mange ordnede forhold nødvendige for livet på jorda, at de umulig kunne ha eksistert i korrekt sammenheng ved en tilfeldighet.»^[19] Gud sier i Koranen (oversettelse av betydningen): «Vi vil vise dem Våre tegn i universet og i dem selv, helt til det blir klart for dem at dette er sannheten ...»^[20]

Å løse en Rubiks kube

Å løse en Rubiks kube blir sett på som en vanskelig oppgave. Tenk deg at en blind mann prøver å sortere de fargede sidene av en Rubiks kube. Han vil ikke være i stand til å vite om vridningene han gjør, bringer han nærmere eller lengre fra målet. Hvor sannsynlig er det at han alene løser kuben ved en tilfeldighet? Det er så å si umulig. Får han derimot hjelp underveis, som et «ja» eller et «nei» for hver vridning, vil sjansen for at han klarer det øke dramatisk. Sir Fred Hoyle bruker denne kjente analogien for å vise hvor usannsynlig det er at orden kan komme som følge av ren tilfeldighet. Hoyle mener at sofistikert orden ikke kan oppstå fra en utilsiktet tilfeldighet, uten innblanding av en slags påvirkning eller høyere intelligens.

Universet har den mest kompliserte og sofistikerte form for orden, og det er derfor høyst usannsynlig at det ble til ved en tilfeldighet. Sjansen for at livets opprinnelse ble til ved en tilfeldighet, er betydelig mindre enn at en blind mann skulle klare å løse Rubiks kube. Vi vet at universet er et organisert system som styres av naturens lover og innviklede balanser. Hvis man tenker at det er tilfeldig arrangert, er det som Hoyle sa at det er som å si at solsystemet er fullt av blinde menn som løser Rubiks kube samtidig. Derfor er det rimelig å anta at det er en høyere intelligens eller organisator som skapte universet.

Mobiltelefonen din

Ta mobiltelefonen din som eksempel. Den er laget av glass, plastikk og metall. Glass kommer fra sand, plastikk kommer fra olje og metall er utvunnet fra bakken. Tenk deg at du gikk i ørkenen (hvor det er mye olje, sand og metaller i bakken), og du fant en mobiltelefon liggende der. Ville du trodd at den ble til av seg selv? – At solen skinte, vinden blåste, lyn slo ned, oljen boblet til overflaten og blandet seg med sanden og metallet, og i løpet av millioner av år utviklet mobilen seg til ved en tilfeldighet? Ingen ville trodd på en slik forklaring. En mobiltelefon er en finjustert gjenstand som er satt sammen på en organisert måte, så det vil være fornuftig å tro at den har en organisator. På samme måte, når vi ser universets finjusterte orden, er det fornuftig å si at universet har en organisator. Å insistere på at universet er kommet til ved en tilfeldighet er vanskeligere å tro enn at mobiltelefonen din har kommet til eksistens i en ørken ved en tilfeldighet. Man kan fortsette å insistere på at det er en ørliten mulighet for at universet kan ha kommet til eksistens ved en tilfeldighet, på samme måte som man kan insistere på at mobiltelefonen også er et resultat av tilfeldighet, men ingen fornuftig person vil tro på noe slikt absurd. Den beste og mest fornuftige forklaringen på hvordan denne utrolige finjusteringen av universet har forekommet, er Guds eksistens.

Menneskets natur

Ifølge et treårig internasjonalt forskningsprosjekt ledet av to akademikere ved Universitetet i Oxford, har mennesker naturlige tendenser til å tro på Gud og et liv etter døden. Dette prosjektet som kostet 1,9 millioner pund involverte 57 forskere som utførte over 40 separate studier i 20 land som representerer en rekke ulike kulturer, inkludert tradisjonelt religiøse og ateistiske samfunn. Prosjektet ble kalt The Cognition, Religion and Theology Project, og ble ledet av Dr. Justin Barrett, fra Centre for Anthropology and Mind ved Universitetet i Oxford. Prosjektet var basert på forskning fra en rekke fagområder, inkludert antropologi, psykologi, filosofi og teologi.^[21]

Faktaene som er blitt funnet ved dette omfattende forskningsprosjektet er oppsiktsvekkende, og viser at barn har en medfødt gudstro. Dr. Justin Barret sier: «De siste ti årene har en overvekt av vitenskapelige bevis vist at mye mer ser ut til å være innebygd i barnesinnets naturlige utvikling, enn vi en gang trodde. Inkludert et anlegg for å se den naturlige verden som formet og meningsfull, og at et slags intelligent vesen står bak denne meningen ...»^[22] Han legger til: «Hvis vi brakte en håndfull (barn) på en øy og de oppdro seg selv [...] så ville de tro på Gud.»^[23] Hans svar på hvorfor noen skulle tro på Gud er at våre sinn er utformet til å gjøre det. Det er unaturlig for mennesket å ikke tro på Gud. Dr. Olivera Petrovich er utviklingspsykolog og ekspert på religionspsykologi ved Universitetet i Oxford. Hun sier at troen på Gud utvikles naturlig, og at ateismen definitivt er et ervervet standpunkt.^[24] Professor Roger Trigg fra Universitet i Oxford – som var med på å lede forskningen sammen med Dr. Justin Barret – sa: «Vi har samlet en mengde bevis som tilsier at religion er et felles faktum av menneskelig natur på tvers av ulike samfunn.»^[25]

Så fra hvor kommer den naturlige troen på Gud? Da denne troen er medfødt, kan vi ikke si at den er lært av samfunnet. Folk flest har til alle tider trodd på Gud, og forskning bekrefter at det ser ut til å være noe innebygd i menneskesinnet som gjør at man tror. Den beste forklaringen på denne troen er at Gud har plassert den i menneskeheten. Å anerkjenne Gud er ikke bare fornuftig, det er en del av menneskets natur. Islams siste Profet – Muhammed (fred være med ham) – fortalte oss over 1400 år før resultatene fra denne forskningen ble funnet: «Sannelig, min Herre befalte meg at jeg skal lære dere det som dere ikke vet og som Han har lært meg i dag: ‘[…] Jeg skapte alle Mine tjenere med en naturlig tro på Gud ...’»^[26]

Konklusjon

Du har lest flere uavhengige grunner til hvorfor det er meningsfullt å tro på Gud. Vi kan konkludere med at den mest rasjonelle forklaring på vår og universets eksistens er at det finnes en skaper som har skapt oss. Dette er noe som enhver fornuftig person vil kunne komme frem til. Det som ofte hindrer folk i å anerkjenne Skaperen er ikke det at de synes det er irrasjonelt, men heller det at folk forkynner irrasjonelle konsepter om Gud som strider med sunn fornuft. Det neste vi må gjøre er forstå hva som menes med «Gud» eller «Skaperen» og hva slags natur Skaperen av universet virkelig har.

Neste steg: Hvordan forstår vi Gud?

^[1] Oversettelse av Koranen, kap. 52 vers 35-6.

^[2] P. J. Zwart, About Time (Amsterdam og Oxford: North Holland Publishing Co., 1976) 117-9.

^[3] John Polkinghorne og Nicholas Beale, Questions of Truth (Louisville, KY: Westminster John Knox Press, 2009) 41.

^[4] Oversettelse av Koranen, kap. 13 vers 3.

^[5] Freeman Dyson, Disturbing the Universe (New York: Harper and Row, 1979) 251.

^[6] Paul Charles William Davies, The Cosmic Blueprint: New Discoveries in Nature's Creative Ability to Order the Universe (New York, Simon and Schuster, 1988) 203.

^[7] Fred Hoyle, Religion and the Scientists (N.p.: n.p, 1959). Sitert i John Barrow og Frank Tipler, The Anthropic Cosmological Principle (Oxford: Oxford University Press, 1986) 22.

^[8] Gregory Benford, «The Time of His Life,» Sydney Morning Herald 28. april 2002.

^[9] Se Paul Charles William Davies, The Accidental Universe (Cambridge: Cambridge University Press, 1982) 90-1.

^[10] Se John Jefferson Davis, «The Design Argument, Cosmic ‘Fine-tuning’, and the Anthropic Principle,» The International Journal of Philosophy of Religion (n.d.): 140.

^[11] Stephen Hawking, A Brief History of Time: From the Big Bang to Black Holes (London: Guild Publishing, 1990) 39 og 121-2.

^[12] Se John Leslie, Universes (New York: Routledge, 1989) 4 og 35; John Barrow og Frank Tipler, The Anthropic Cosmological Principle (Oxford: Oxford University Press, 1986) 322.

^[13] Se John Leslie, Universes 39-40.

^[14] Se John Leslie, «How to Draw Conclusions From a Fine-Tuned Cosmos,» Physics, Philosophy and Theology: A Common Quest for Understanding, Robert Russell m.fl. (Vatican City State: Vatican Observatory Press, 1988) 299.

^[15] Se Paul Charles William Davies, «The Anthropic Principle,» Progress in Particle and Nuclear Physics 10 (1983): 28.

^[16] Se God and Design: The Teleological Argument and Modern Science, red. Neil A. Manson (London: Routledge, 2003) 180-2.

^[17] Roger Penrose, «Time-Asymmetry and Quantum Gravity,» Quantum Gravity 2, ed. C. J. Isham, Roger Penrose og D. W. Sciama (Oxford: Clarendon Press, 1981) 249.

^[18] Robin Collins, «The Fine-Tuning Design Argument: A Scientific Argument for the Existence of God», Discovery Institute, 1. september 1998, Web, 29. mars 2014. <http://www.discovery.org/a/91>.

^[19] Abraham Cressy Morrison, «Seven Reasons Why a Scientist Believes in God,» Reader's Digest januar 1948.

^[20] Oversettelse av Koranen, kap. 41 vers 53.

^[21] Se Press Trust of India, «It's natural to believe in God: Oxford study,» CNN-IBN Live, 12. mai 2011, Web, 29. mars 2014. <http://ibnlive.in.com/news/its-natural-to-believe-in-god-oxford-study/152066-19.html>.

^[22] Sitert i Martin Beckford, «Children are born believers in God, academic claims,» The Telegraph, 24. november 2008, Web, 29. mars 2014. <http://telegraph.co.uk/news/religion/3512686/Children-are-born-believers-in-God-academic-claims.html>.

^[23] Sitert i Beckford.

^[24] Se Barney Zwartz, «Infants 'have natural belief in God',» The Age National, 26.juli 2008, Web, 29. mars 2014. <http://theage.com.au/national/infants-have-natural-belief-in-god-20080725-3l3b.html>.

^[25] Se Tim Ross, «Belief in God is part of human nature - Oxford study,» The Telegraph, 12. mai 2011, Web, 29. mars 2014.

^[26] Berettet av Muslim ibn al-Hajjaj an-Naisaboori, Sahih Muslim, bok 40 hadith 6853, sunnah.com, Web, 29. september 2015. <http://sunnah.com/muslim/53/76>.