At vi ikke ser årsaken betyr ikke at den ikke er der

For det første er den oppfatningen at noe bare skjer uten grunn, også kjent som indeterminisme, umulig å påvise entydig. Vår manglende evne til å identifisere en årsak, betyr ikke nødvendigvis at det ikke finnes en årsak.

En skjult bølge er forklaringen

For det andre har fysikere vedtatt deterministiske perspektiver for å forklare disse såkalte spontane subatomære hendelsene. For eksempel viste fysikeren David Bohm på 1950-tallet at det var en alternativ formulering av kvanteteorien som er helt deterministisk i sin grunnstruktur.^[1] Fysikeren John Polkinghorne forklarer i en kommentar om Bohms teori:

«I Bohms teori er det partikler som er så uproblematisk objektive og deterministiske i sin adferd som Sir Isaac Newton selv kan ha ønsket dem å være. Men det er også en skjult bølge som koder informasjon om hele miljøet. Den er ikke direkte observerbar i seg selv, men på en subtil og svært sensitiv måte påvirker den partiklenes bevegelser, akkurat på en slik måte at den forårsaker de probabilistiske effektene som er eksperimentelt observert.»^[2]

Dette betyr at den tilsynelatende indeterminismen til stede på kvantenivået kan forklares deterministisk av denne skjulte bølgen, som produserer observerte indeterministiske eller probabilistiske effekter. Men siden disse to tolkningene av kvanteteorien er empirisk ekvivalente, vil ikke valget mellom dem være basert på en vitenskapelig beslutning, men på en metafysisk beslutning. Dette fører til den filosofiske innvendingen i denne stridigheten.

Å nekte kausalitet er som å nekte vår egen erfaring

For det tredje er det, fra et filosofisk perspektiv, ekstremt vanskelig for disse fysikerne (som inntar en indeterministisk forklaring på subatomære hendelser) å rettferdiggjøre sine konklusjoner. Dette er fordi uten det iboende kausalitetskonseptet, vil vi ikke ha det mentale rammeverket for å forstå våre observasjoner og opplevelser. I filosofiske termer er kausalitet a priori, som betyr kunnskap vi har uavhengig av erfaring. Vi vet at kausalitet er sant, fordi vi tar det med i alle våre erfaringer, snarere enn at vår erfaring tar det med til oss. Det er som å bruke briller med gul-tonede glass. Alt ser gult ut, men ikke pga. noe der ute i verden, men på grunn av glassene vi ser alt gjennom.

Ta følgende eksempel i betraktning:^[3] Forestill deg at du ser på Det hvite hus i Washington DC. Øynene dine kan vandre mot døren, over søylene, deretter til taket og til slutt over plenen foran. Du kan også snu på rekkefølgen av dine oppfatninger. Kontraster dette med en annen erfaring: Du er på elven Thames i London, og ser en båt som flyter forbi. Hva bestemmer rekkefølgen på erfaringene du hadde? Når du så på Det hvite hus, kunne du velge å se på døren først, deretter på søylene osv., og du hadde muligheten til å snu på rekkefølgen av dine oppfatninger. Men med båten hadde du ikke noe valg, siden fronten på båten var det første som kom til syne.

Poenget her er at du ikke ville ha vært i stand til å skille mellom at noen erfaringer er organisert av deg selv, og andre er organisert uavhengig, med mindre vi hadde kausalitetskonseptet. I eksempelet med båten ville du ikke være i stand til å forstå den logiske årsakssammenhengen mellom fronten på båten og baksiden. Ved mangel på kausalitet ville våre erfaringer ha vært svært forskjellig fra hvordan de er. Det ville kun være én sekvens av opplevelser: En ting etter den andre. Å akseptere at subatomære hendelser ikke korresponderer med kausalitet, ville derfor være ensbetydende med å fornekte vår egen erfaring. Filosof John Cottingham oppsummerer hvordan observasjoner allerede forutsetter kausalitet:

«Men på Kants argument ville vi ikke være i stand til å gjenkjenne [...] hendelsen for det første, med mindre det var en regel som gjør det nødvendig at rekkefølgen på våre oppfatninger bør være slik, og ikke på en annen måte. Kort sagt, selve erfaringen av en ekstern hendelse forutsetter allerede en forståelse av kausal nødvendighet.»^[4]

Konklusjon

Vi kan konkludere med at spontane hendelser i kvantevakuum ikke motbeviser Guds eksistens. Det at man ikke ser en årsak betyr ikke at den ikke er der. For det andre har fysikere vedtatt deterministiske perspektiver for å forklare disse såkalte spontane subatomære hendelsene. I tillegg vil det å tro at subatomære hendelser ikke korresponderer med kausalitet, være ensbetydende med å fornekte vår egen erfaring. Det at disse spontane hendelsene finner sted i kvantevakuumet er mer et tegn på hvor fantastisk godt designet vårt univers og dets funksjoner er. Når man ser slike ting, bør troen på Gud styrkes. Om du allikevel har tvil ved Guds eksistens, les «Finnes det en Gud?», deretter «Hvordan forstår vi Gud?», om du har lest disse artiklene allerede, gå videre til «Hva er meningen med livet?»

^[1] Se David Bohm og Basil J. Hiley, The Undivided Universe: An Ontological Interpretation of Quantum Theory (London: Routledge, 1993).

^[2] John Polkinghorne, Science and Religion in Quest of Truth (N.p.: SPCK, 2011) 39.

^[3] Dette argumentet har blitt tilpasset fra boken til 1700-tallets tyske filosof Immanuel Kant, Kritik der Reinen Vernuf (Kritikk av den rene fornuft).

^[4] John Cottingham, Rationalism (N.p.: Paladin, 1984) 88.